Vi hadde en klar plan for denne sommeren. Planen skulle gi oss en mildest mulig overgang fra feriemodus til hverdagsliv. Det er bare å innse at vi har tapt.
Vi vet så altfor godt hvordan det er. Mens sommerferien varer er livet mildest talt tilbakelent. I det minste så tilbakelent som det er mulig å få det med barn i hus. Men dagen hvor moroa er over kommer brått på, og plutselig står en der og skal følge døgnrytmen til et normalt liv med barnehagelevering og kjernetid.
Det er ikke bare enkelt når barna har vent seg til å være oppe lenge og komme krypende ut av senga litt som de selv føler for. I fjor ble det en kaotisk overgang for oss alle da Thelma og Ellie hadde fått for vane å sove til nesten klokka 9 og jeg plutselig dro dem opp klokka syv, småstressa for å rekke jobb. Jeg må vel innrømme at overgangen fra en tilværelse uten vekkerklokke også var hard for de voksne familiemedlemmene.
Men i år hadde vi en bombesikker plan. Vi tenkte nemlig hva som ville passe oss voksne best. Med tre barn i hus blir det ikke mye alenetid på oss, og når en av dem er 1 ½ år så blir det gjerne til at vi må stå opp tidlig uansett. Så hvorfor la barna endre døgnrytme bare fordi de har ferie?
Målet var rett og slett å holde på rutinene fra hverdagen, med tilhørende leggetider. Da ville jo vi voksne få nyte sommerkveldene i fred.
Planen var sikkert god den, i teorien. I praksis holdt den i en halv uke ut i ferien. Det var da vi spiste en sen middag på en restaurant i Antibes, Frankrike. Selv Frans ville ikke gå glipp av den opplevelsen.
Og det skal jo påpekes at spaserturen hjem i kveldsvarmen gjennom ærverdige gamle franske smug var ganske så hyggelig.
Det ballet på seg da vi inviterte Thelma og Ellie til å spille kort på kveldene et par dager senere i ferien. Og da vi kom hjem viste det seg jo at flere av barna i gata er hjemme, og det har både blitt vannkriger, kveldsbad og kveldsmat til langt etter leggetid.
Bryllup har vi også vært i, og da kan en jo ikke akkurat gå og legge seg klokka halv åtte.
Det er utvilsomt noe magisk å kunne dele sene kveldsstunder mellom små og store, uten bekymringer for morgendagen, som gjør sommerferien litt ekstra spesiell.
Så det er bare å innse at vår bombesikre plan var like dømt til å tape som drømmen om norsk seier i fotball-VM. Den var vel rett og slett svært så urealistisk. Og bra er vel det.
At det blir kaos når barnehage, skole og jobb starter igjen i august er det ingen tvil om. Frans skal begynne med tilvenning, og jeg skal tilbake i jobb etter lang pappaperm. Så stressnivået vil nok ligge høyt. De to eldste jentene vil neppe i år heller reagere spesielt positivt på å bli dratt opp av senga tidlig om morgenen for første gang på lenge.
Men de utfordringene får vi nesten ta når de kommer. Planen nå er å nyte de få dagene vi har igjen sammen, med lange kvelder og sene frokoster. Så kan vi jo krysse fingrene for at Frans også snart innser at sommerferie er til for å kunne sove lenge. Det hadde jo vært deilig om han innen feriens slutt sov litt lengre enn til klokken syv.