Min pappaperm nærmer seg snart slutten. I over et halvt år har Frans fått gleden av å tilbringe hverdagene i mitt selskap. En skulle jo da tro at han verdsatte sin far høyt, at han var befridd fra puppenes klamme tyranni, og at han satte mer pris på lek og moro med pappaen enn mammaens dulling og kosing.

Før ferien tenkte jeg hvertfall det. Men i ett par små dager i mammaens nærvær reagerer Frans som dette hver gang jeg løfter han opp mens mammaen er innen synsvidde. 

Det er jo legitimt å spørre om det er bæring generelt Frans har noe imot. Det kan jeg avkrefte på det sterkeste. Og til sammenligning ser det slik ut når mammaen løfter han opp.

Det er bare å inne at om denne pappapermen ikke skal være helt bortkastet, så må jeg legge inn et høygir nå.

Mammaen er tilbake på jobb igjen og skal dra avsted til Vinjerock for å sørge for at familieøkonomien ikke går altfor hardt i minus. Etter det skal hun ha en uke ferie til. Før den uken begynner, og i mammaens fravær, kan jeg garantere at det blir store mengder is og annen moro.

Om jeg ikke troner på toppen da og er Frans enestående favoritt, så vil jeg forstå godt hvordan Caesar følte det da Brutus stakk kniven i hans rygg.