Det slår aldri feil. Det er lørdag, barna har all mulighet til å bli liggende i senga og sove så lenge de vil. De skal ikke noe spesielt på flere timer, og det er ingen vekkerklokker som river dem ut av den dype søvnen.

Likevel kan du banne på at innen klokka er 7:00 har både Thelma, Ellie og Frans kommet seg ut av søvnen, opp av senga og startet opp festen livet tross alt er.

På ukedagene må vi ofte hale dem opp. Hvertfall de to eldste. Og jeg har enda til gode å se Thelma våkne før vekkerklokka ringer på en ukedag. Det er utenkelig at hun helt frivillig ville åpnet øynene før tidligst klokka 8. Og det kun om noe helt spesielt stod på programmet.

Om hun hadde vært like kjapt oppe som i helgene, er jeg sikker på at vi hadde hatt ekstremt god tid på skoleveien.

Jeg har en teori om at det er morgen-TV som frister, og som medfører dette absurde skuespillet hver eneste helg. Jeg har derimot forsøkt å si at det blir ingen TV før klokka 8. Det var ikke spesielt heldig. Det endte med at jeg selv måtte underholde dem i en hel time først. Mens jeg såvidt klarte å fokusere og desperat forsøkte å få i meg noen dråper kaffe.

For å si det slik er det forsøket kastet på de dårlige idéenes gravplass for lengst.

Jeg har hørt rykter om at når de blir tenåringer blir det så og si umulig å få dem opp av senga. Og jeg skal innrømme at jeg gleder meg ørlite grann til den tid kommer. Da får kanskje også jeg ligget og dratt meg litt.