Desember 2014 opplevde vi kanskje alle foreldres mareritt. Jeg hadde så vidt påbegynt pappaperm med Ellie, og mammaen var godt i gang med jobb igjen. Permisjonen hadde startet med et brak, med full fest stort sett hver dag. Men livet hadde tatt oss igjen og Ellie hadde pådratt seg en forkjølelse.

Derfor hadde vi, omtrent på denne tiden for tre år siden, en rolig dag hjemme like før mammaen skulle på en jobbtur. En dag ble til 2, men som erfarne foreldre visste vi at litt feber og slapphet rammer de fleste barn. Så mammaen dro på tur mens jeg holdt fortet hjemme.

To dager ble til tre, og Ellie var fortsatt slapp og feberen gikk i bølgedaler. På den fjerde dagen, da mammaen skulle komme hjem, tenkte jeg det var best å ta henne til legevakta for en avsjekk. Lite ante jeg at innen mammaen skulle komme hjem ville vi befinne oss på infeksjonsavdelingen på Ullevål Sykehus. Med Ellie koblet opp på oksygen og et utall maskiner rundt seg for å sjekke at den lille kroppen holdt stand.

Det viste seg at hun hadde fått lungebetennelse, ganske alvorlig for 10 måneder gamle barn. Heldigvis bor vi i et land hvor det ypperste innen legevitenskap står parat når uvitende foreldre kommer med det de tror er småforkjøla barn.

Uten spørsmål ble Ellie koblet opp med det ypperste av maskiner, medisiner og  et legeteam med enorm kunnskap i ethvert ledd. Etter en liten uke kom den lille kroppen seg raskt fra krisen.  Utelukkende takket være fagkunnskap og tilgjengelig utstyr. Vi rakk til og med å feire jul sammen med resten av familien som planlagt. Og det var aldri snakk om at vi skulle betale noe for vår lille sykevisitt. Tvert imot anså legene det som sin plikt å stille opp når vi kom.  Vi fikk til og med tilbud om gratis skyss fra legevakten til sykehuset.

Dette er nesten eksakt 3 år siden i dag, og for oss er det kun et fjernt minne som kostet oss lite annet enn noen søvnløse netter og en uro vi håper vi ikke vil oppleve igjen.

På nesten eksakt samme tid sitter en 8 år gammel gutt på skolen i Pakistan. Jasmihd Assad, som gutten heter, sitter og leser islam-studier da han besvimer. Pappaen hans, Mohammad, som jobber på et jorde, får beskjed om hva som har skjedd og henter den bevisstløse sønnen sin på skolen. Vel hjemme våkner Jasmihd til, og pappaen, full av bekymring bestemmer seg for å ta han til sykehuset i Lahore. 16 mil unna, 4 timers busstur, med en syk gutt på fanget.

Det viser seg at Jasmihd har diabetes type 1, noe som betyr at han er avhengig av insulin for å overleve. Til forskjell fra Ellie, som uten spørsmål ble koblet opp på maskiner i millionklassen, får ikke Jasmihd noe tilbud. Eneste løsning for at han skal overleve er at familien kjøper medisinen selv. Det er snakk om en utgift på 12000 rupees, nær 1000 kroner, hver gang han skal ha tak i medisiner som må hentes i Lahore. En nær umulig utgift for en fattig familie på 12.

Familien hadde 21 kuer og geiter på den lille jordlappen sin. Dyrene var den eneste inntekten for familien. Men for at Jashmir skal ha sjans til å overleve har familien sett seg nødt til å selge 17 av dyrene for å få råd til medisiner. Og pappaen må ta de jobbene han finner for å skaffe de pengene som trengs til medisiner. Familien spiser kjøtt 1 gang i året og låner til nød litt melk til en kopp te fra dyrene som er igjen.

I Norge er diabetes 1 ansett som en lett håndterbar sykdom, slik er det ikke for Mahammad, Jasmihd og resten av familien i Pakistan.

Mens jeg kan være trygg på at det ypperste av helsevesen stiller opp om mine barn blir syke må Mohammad ofre det lille familien har igjen i håp om å holde liv i sønnen sin. En sønn som er smertelig klar over realitetene og mest av alt føler seg som en byrde for familien. «Når jeg ser pappa jobbe så hardt på grunn av meg, føler jeg meg som en byrde for ham og hele familien min», sier Jamshir selv. En byrde ingen 11-åring burde ha på sine skuldre.

Men som Mohammad selv sier «Jeg bryr meg ikke om tapet av dyrene. Jasmihd er mitt alt.» Som pappa kan jeg knapt sette meg inn i følelsen av å vite at ens eget barn står i fare for å dø om en ikke makter finne noen løsning.

Og realitetene sier seg selv. Med få dyr igjen og enda mindre utsikter løper tiden ut for Jashmir og Mohammad.

Jeg liker å omtale meg selv som «Superpapsen». Men det er i fedre som Mohammad en finner de ekte superpappaene der ute.  Og den 16. desember får jeg muligheten til å gjøre noe for sterke fedre som Mohammad og sønnene deres som Jasmihd som ikke er så heldige og bli født i samme land og med de samme mulighetene som meg.

16. desember klokken 20:00 arrangerer nemlig Røde kors Juleaksjonen på TV2 med temaet «Gi barn i nød en mulighet» for å verve faddere og skape et grunnlag for å kunne gi barn i nød både akutt og langvarig hjelp.

Jeg deltar fra studio for å skape unikt innhold i mine kanaler. På TV-skjermen vil det være innslag med kjente artister og historier som Mohammad og Jasmihd.

Mohammad aner ikke hvem jeg er, men jeg håper at jeg som «superpappa» her i Norge kan gi en ekte superpappa, og hans sønn, på et helt annet sted på kloden, et ørlite håp for fremtiden. Og jeg håper du blir med og slår på TV2 denne kvelden!

Følg Superpapsen den 16. desember på Facebook, Instagram og Snapchat.