På telttur med barn, sykkelvogn og kanskje vel mye bagasje!

1 pappa, 2 barn, full oppakning på telttur. Er det egentlig en god idé?

Jeg skal være ærlig, for det varer visstnok lengst. Da vi gikk inn i august måned hadde jeg ingen planer om å legge ut på telttur med barna.

I mai fabulerte jeg om at vi skulle ta oss en liten tur. Vi hadde jo tross alt fullt utstyr som kun har blitt brukt én gang. Og om vi ikke gjentok bedriften så ville jo den ene overnattingen bli den dyreste vår familie hittil har spandert på oss. Og jeg nevnte disse planene for Thelma og Ellie på forsommeren.

Men i og med at vi både var i Sverige, Dyreparken, Hardanger og nå sist Bjørneparken tenkte jeg for meg selv at de var mette på aktiviteter og at planene om en telttur for lengst var gått i glemmeboka.

Det viste seg at dette ikke gjaldt alle i familien. Mer spesifikt var det mammaen som høylytt, under middagen en dag, proklamerte for Thelma og Ellie hvordan det lå an med teltturplanene til pappa. Og med det var jeg fanget. Og siden det var meldt strålende sol hele søndag var det bare å gjøre seg klar.

Så hvordan gikk det? Første delen, nemlig selve pakkingen, gikk rimelig greit. Utstyret lå klart, så det trengtes ikke annet enn å pakke litt klær, mat og en favn ved. Alt ble stablet oppi sykkelvogna sammen med Thelma og Ellie.

Her burde det nok blinket en liten varsellampe for hva som skulle komme, men mirakuløst nok fikk alt plass til slutt.

Om barna fikk puste er en annen sak.

10 poeng til den som kan finne barna inni her!

Jeg er ikke den som tar meg vann over hodet, og målet for turen var ikke lengre bort enn Isdammen på Årvoll. Såvidt innenfor markagrensa om en legger godviljen til.

Ifølge Google er det snakk om knappe 18 minutter unna meg. Og med elsykkel og vogn antok jeg det hele skulle være forsert på under den tiden.

En lykkelig mann, uvitende om hva fremtiden skal bringe, legger i vei.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var de noe bratte stigningene på vei opp mot målet.

Det viser seg nemlig at en sykkelvogn med tilsammen 30-40 kilo med barn, ved, mat, klær samt en tursekk med fullt campingutstyr, veier litt, selv med en elsykkel. Det hjalp heller ikke at tursekken kostant presset sykkelhjelmen ned foran øynene mine så jeg ikke hadde anelse om hvor vi kjørte.

For å si det mildt var det et underlig syn som snodde seg oppover sykkelveiene på Årvoll den dagen. Og knappe 8 minutter etter å ha forlatt mammaen og Frans var jeg ikke like høy i hatten lengre.

Og tror du sannelig ikke det bare er èn, men to slike bakker på veien!

Jeg måtte tilslutt kaste inn håndkleet, be Thelma hoppe ut og bære sin egen sekk, og trille sykkelen opp den siste resten av bakken. For å si det slik er ikke en elsykkel, vogn og en sovende Ellie akkurat lett det heller.

Pappa kasta inn håndkleet og må pent avsløre for Thelma at sykkelturen til slutt ble spasertur.

Helt ærlig trodde jeg der og da jeg skulle krepere når vi endelig kom opp til målet. Der var det til gjengjeld fullt av badeglade mennesker som nok lurte på hva for en skapning som kom ravende oppover bakken. Jeg lignet nok mer på en zombieapokalypse enn en småbarnsfar på telttur. Eller kanskje er det mer likhet mellom de to scenarioene enn vi liker å innrømme.

Men heldigvis var vi fremme. Utfordringene var derimot ikke helt forbi. For selv om alle sier at det er mulig å sykle helt frem til et område, så betyr ikke det nødvendigvis at det er anlagt bred og flott grusvei helt frem til den beste teltplassen…

Men med mye list, stødig manøvrering av sykkel og vogn mens jeg selv stod i spagat over broa ovenfor, og et par ord som ikke egner seg på trykk kom vi endelig frem.

Og tror du ikke til og med vi fikk opp et telt!

Herfra og ut ble turen nærmest for en fest å regne. Vi fikk opp primusen.

Barna og jeg fikk oss litt mat:

Tradisjonsrik norsk turmat.

Og vi hadde selvfølgelig store doser godteri!

Vi klarte til og med å sovne til slutt, enige om at det var en særs vellykket tur.

Men dagen derpå ble en blåmandag i ordets korrekte bokstavelige fortolkning.

Joda, noe av blåfargen kom nok fra teltet. Men varmt var det ikke!

Det viser seg nemlig at det er rimelig kaldt i skogen om morgenen. Og selv mine spede forsøk på å skape litt bålvarme ble glatt oversett av barna som gledelig inntok frokosten i teltet.

Fint bål pappa! Men her var det kaldt!
Ut? Nei takk! Vi klarer oss helt fint her inne vi!

Det var tross alt AKS, barnehage og jobb få timer senere. Så da gjenstod det egentlig bare å pakke sammen og komme oss hjem som best var.

Det var også da jeg oppdaget at det fins flere veier til Rom, og langtfra alle er like bratte som bakkene jeg forsøkte å ta livet av meg på å forsere.

«Hahaha, hvorfor tok vi ikke denne slakke bakken i går pappa?» «Får håpe han leser et skikkelig kart neste gang.»

Alt i alt ble det en forrykende tur, med høy partyfaktor. Men det er nok garantert et års tid til neste gang. Og om turen går noe særlig lengre inn i skogen enn denne er jeg høyst usikker på!

Følg Superpapsen på på Facebook, Instagram og Snapchat.

1 kommentar

  1. Anniken

    Hahaha du er så morsom! Jentene er heldige som Har en pappa som tar de med på telttur. Og mammaen hadde det sikkert ikke så verst hun heller med litt alenetid med Frans

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *