Her forleden dag opplevde jeg noe merkverdig. Og det ble klart for meg at gravide damer må lære seg å rope ut.
Saken var den at jeg og mammaen skulle på samme jobbkonferanse. Vi tok derfor T-banen sammen om morgenen. Det er ikke helt uvanlig at T-banen er såpass full at det ikke fins altfor mange sitteplasser. Det var samtidig såpass kaldt at de aller fleste, inkludert mammaen, hadde på seg store vinterjakker.
Selv om mammaen helt tydelig er gravid når hun går rundt hjemme i vanlige klær, så er det ikke helt enkelt å slå fast hva hun egentlig gjemmer under den tykke vinterfrakken. Og tidlig om morgenen er jo ikke det tidspunktet vi nordmenn er mest glade i å løfte blikket og studere våre medpassasjerer inngående.
Så isom forventet ble det ikke akkurat et renn av folk som reiste seg for å oppgi sin plass da mammaen høygravid lett spankulerte inn på T-banen.
Jeg oppfordret selvfølgelig mammaen til å gjøre folk oppmerksomme på at hun faktisk var høygravid og spørre pent om hun ikke kunne få sitte. Hun syns det var et forferdelig forslag. Mest av alt fordi hun syns det ville være ekstremt flaut. Hun syns heller ikke mitt forslag om at jeg skulle trå til og gjøre det på vegne av henne var spesielt forlystende. Tvert imot trakk hun seg lengst mulig unna meg da jeg høylytt begynte å hinte til at hun er gravid. Og jeg innså at dette faktisk er standarden hver eneste morgen når mammaen går på jobb og T-banen er full.
Men kjære mammaen og alle andre gravide. Dere må faktisk si ifra. Det er ikke alltid like lett å se at dere har en badeball gjemt under den store vinterfrakken. Og det er umulig å si om dere faktisk har et akutt behov for å sitte når dere på utsiden ser fantastiske ut.
Det er absolutt ikke noe flaut å høflig si ifra. Eller rope det ut klart og tydelig i en vennlig tone. Jeg er sikker på at enhver frivillig vil gi opp plassen sin og legge til rette så godt som mulig uten å føle noe videre over det bare de får et vennlig hint.
Så neste gang mammaen, om ikke du roper det ut, så gjør jeg.
Nå spørs det om mammaen noen gang tar kollektivt sammen med meg før denne fødselen er trygt forbi.