Ellie lærer seg stadig nye ord. Det er knapt nok noe begrep som ikke er umulig for den lille munnen hennes å forme.
Mens mammaen satser på ord som «deilig», «nese» og «morfar», satser jeg på de mer livsviktige begrepene som «nakengris», «prompefis» og «pappa er kul». Vel og merke sliter vi litt med sammensetningen av den siste. Men «kule pappa» er slett ikke ille om du spør meg.
Selv om munnen makter å forme ordene skal det innrømmes at det ikke alltid er like lett å henge med i betydningen. Ellie har neppe noen formening om hva begrepet «morfar» egentlig innebærer. Og kanskje heller ikke «nakengris». Men ett ord har hun full kontroll på. Nemlig «Selv!» Og gjett om hun bruker det.
En ting er når hun vil ta på skoene «Selv!» Finmotorikken har ikke kommet så langt at vi er helt der enda. Så litt hjelp må hun godta å få. Og når hun bestemmer seg for å kle på seg «Selv!» må vi utvilsomt trå til med litt hjelp før vi kan gå ut døra og vise oss offentlig.
Men hun fant for ikke lenge siden ut at det å gå til barnehagen kunne hun i det minste klare «Selv!» Jeg er jo en oppegående pappa og syns jo at det er storartet at Ellie finner sine egne veier og tar beina fatt.
Jeg har i tillegg hørt noen venner av meg kommentere nedsettende om foreldre som setter barna i vogna selv om de tydeligvis vil gå selv. En slik forelder vil jeg jo ikke være.
Problemet er jo bare at det går ekstremt sakte. Og tid er kanskje ikke det vi alltid har mest av om morgenen. Det hjelper heller ikke at det er så utrolig mye spennende å se langs veien.
For eksempel må hver enkelt bil beundres til det fulle.
Og fuglene må beskues en etter en.
Så helt ærlig blir dette ofte siste innspurt i det vi ser bussen nærme seg, eller i det vi har jublet for den 10 fuglen som flyr over oss.
Det gjør meg kanskje ikke til den perfekte pappa. Men hvis ikke tror jeg neppe vi aldri ville kommet oss i barnehage og på jobb.
Følg Superpapsen, som nesten også klarer seg selv og som også har det med å bli distrahert, på Facebook, Instagram og @Superpapsenblog på Snapchat.