Kjære jordmor, hva tenker du om oss pappaer?

Denne artikkelen stod på trykk i Foreldre & Barn utgave 8. Om du vil ha mer moro så skaff deg siste utgave av Foreldre & Barn hvor jeg hver måned slippes løs i pappaspalten!

De siste tiårene har det skjedd en revolusjon på fødestua. Tidligere var dette et område hovedsakelig for kvinner.  Nå er ikke bare vi pappaer velkomne, men det er forventet at vi skal være med.

Det er jo ekstremt hyggelig, og en tradisjon jeg for all del håper er kommet for å bli. Men det må være en liten utfordring for jordmødre. Ikke bare skal dere ivareta livet til mor og barn. Nå må dere også forholde dere til en tredje person som ofte har lite praktisk å bidra med, men som er svært knyttet til det som skjer.

20140203-193102
Vi er utvilsomt sjarmerende i vår noe usikre men stolte fremferd, men hvor nyttige er vi på fødestua?

Da Thelma ble født var jeg mildt sagt godt forberedt. Jeg hadde både deltatt på kurs i smertelindring ved sykehuset og fødselsforberedende yoga med pappakveld. Ikke minst hadde mammaen tvunget meg gjennom et titalls episoder av «Jordmødrene».

Hvorvidt det var betryggende opplevelser i forkant kan vel diskuteres, men jeg hadde i det minste en god formening om hva jeg hadde i vente. Men da vi endelig kom til fødestua ble jeg stående stiv som en stokk. Jordmor anslo kjapt at mine forutsetninger til å kunne bidra var heller små, og ba meg servere mor saft oppe ved hodeenden. Og jeg serverte! Jeg ga mammaen valget mellom rød og gul saft, eller kanskje en blanding? Jeg tolket etterhvert smertestønn som ønske om mer saft. Det tok flere år før mammaen drakk saft igjen.

dsc_0125
Ved hjelp av mammaens innsats og store mengder saft kom hun ut.

Ved fødselen av Ellie var jeg mer bevisst på min oppgave som pappa. Men denne gangen var jordmor kjapt ute: «Stakkars deg, nå er du nok sliten. Du kan sette deg og slappe av.» Dette var utvilsomt en velment strategi for å få meg unna. Av oss to som kom inn kan det umulig ha vært meg som så mest utmattet ut.

Stolen hun pekte på var som et monument over fars inntog på fødestuen. En slitt skinnstol som så ut som om den hørte hjemme på en luguber tysk pub med frynsete rykte. Fordypningen i stolen tilsa at der hadde det sittet mang en nervøs vordende far før meg. Jeg endte nok en gang stående oppe ved hodeenden av sengen med øyekontakt med mammaen. Saft ble det mindre av.

Var jeg så helt ubrukelig? Absolutt ikke. Mammaen satte pris på tryggheten, og da Ellie var ute og hadde hilst på mammaen, la jordmor det på mitt bryst mens de fikk stelt med mammaen. Jeg er glad jeg ikke gjorde som noen hadde anbefalt meg; nemlig å ta kontroll over situasjonen. Den jobben kunne heldigvis mine jordmødre meget godt selv.

pa foden2

Men jeg tar meg likevel i å spørre hva jordmor egentlig tenker om oss pappaer? Jeg tviler ikke på at det syns det er hyggelig at vi er tilstede, men samtidig må vi jo fremstå litt som et femte hjul på vogna?

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og @Superpapsenblog på Snapchat.

4 kommentarer

  1. Jeg tror nok ingen forventer noe annet enn at pappaen er der som moralsk støtte og heiagjeng. Min mann har fått streng beskjed på alle fødslene våre at han har ingenting der nede å gjøre, og skal bare konsentrere seg om å fortelle når riene snart er over 😉

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *