Har pappapermen påvirket evolusjonen?

Ellie har lagt seg til en litt slitsom vane. Hver gang jeg forsvinner rundt et hjørne eller overlater henne til andre for kjapt å kunne knyte skolissene mine, hente noe eller kun for å kose, setter hun opp en mine som tydelig indikerer at mitt nærvær er et spørsmål om liv eller død.

_MG_5040
«Pappa! Pappa! Hvor skal du? Ikke gå! Ser du ikke at jeg kommer til å dø? Det gjør vondt langt inni hjertet mitt her!»

Ikke minst har hun en intens trang til å skulle bli bært mest mulig. Gjerne nesten hele tiden.

IMG_1447
«Hallo der oppe! Kan du høre meg? Løft meg opp! Nå!»

Dette er jo selvfølgelig svært hyggelig og også flatterende. Det er jo ingen andre i livet mitt som setter opp den minen når jeg runder et hjørne. Tvert imot kan jeg av og til høre et lettelsens sukk gå gjennom rommet bak meg.

Men det er litt slitsomt i det en faktisk forsøker gjøre andre fornuftige ting. Som å ta ut av oppvaskmaskinen, få sendt avgårde noen mail, ta på seg klærne eller rett og slett få gått på do. Dette siste skal garantert tas opp i en helt egen bloggpost.

Jeg kan huske at det samme gjaldt når jeg gikk ut med Thelma. Og jeg har hørt fra flere pappaer at de opplever det samme.

Min psykologmor (jada, jada, «skomakerens barn» osv. Men hadde dere helt ærlig forestilt dere noe annet?) har garantert en helt enkel forklaring på dette. Trolig at det plutselige fraværet av mammaen utløser en seperasjonsangst som medfører at barnet lever i konstant frykt for at også pappaen skal forsvinne.

Jeg på min side har derimot en helt annen teori. Dette er ganske enkelt snakk om naturlig utvikling og evolusjon i praksis som en følge av pappapermen!

For å si det slik er det ikke få mennesker som gladelig ville tatt over ansvaret for Ellie på dagtid.

Sist jeg var innom jobben var det 15 damer som stod i kø og mer enn gjerne hadde tatt over ansvaret mens jeg kunne trekke meg tilbake for å lese avisen, drikke kaffe i ro og mak eller pusset opp et bad. Alternativt gå på do. (Den bloggposten kommer. Jeg lover.)

Nettopp for å unngå at pappaer overlater ansvaret til bestemødre, jobbkollegaer eller tilfeldige folk de møter på bussen, har barna mest sannsynlig, og etter alt jeg kan forstå (og jeg har en mastergrad fra universitetet, vel og merke i medievitenskap), utviklet dette karaktersettet som medfører at pappaer ikke har noe valg. De må ta ansvaret helt selv.

Om vi ikke skal ende opp med konstant gråt i bakgrunnen der vi sitter og forsøker lese avisen i ro og mak mens svigermor tar ansvaret må vi ganske enkelt kaste oss ut i det.

Kanskje skal vi da også være sjeleglade for denne, etter alt jeg kan forstå høyt sannsynlige, utviklingen. Tenk så mye moro vi ellers ville risikere å gå glipp av!

_MG_5049
«Jaja pappa, det holder! Jeg er ikke så glad i deg.»

Men alle mammaer, dere kan ta det helt med ro. Når dere kommer hjem forsvinner interessen for pappaen som dugg for solen.

Følg evolusjonsteoretikeren på Facebook.

Følg @Superpapsen på Instagram.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *