Da jeg var liten syns jeg at mamma og pappa av og til var en smule overbeskyttende på mine vegne. Blant annet ytret de ønske om at jeg skulle ha på meg hjelm når jeg stod på slalom, kjørte i 70 km/t ned Korketrekkeren eller stod på rulleskøyter. Heldigvis fikk faren til en venn av meg satt ned foten for det.

Han var kirurg og påpekte vel overfor mine bekymrede foreldre at det var lettere å leve med en hjerneskade enn en såret stolthet som slik hjelmbruk ville medføre. Jeg vil minne om at dette var tidlig 90-tallet.

I retrospekt ser jeg jo at min sikkerhet faktisk var en grunn til bekymring for mine foreldre. Jeg var jo litt av en råtass. Jeg klatret i de høyeste trærne (vel og merke oftest ikke lenger enn den tredje greina), jeg var ram på trehjulssykkelen (noe som faktisk medførte et lite uhell dere kan lese om her) og jeg var en råtass på rulleskøyter (i det minste den ene sesongen før vi innså at det var skateboard vi skulle hatt. Å velge rulleskøyter på 90-tallet var litt som å gå for Beta i stede for VHS).

Til tross for mine spillopper kan jeg samtidig si at mamma og pappa sin bekymring for min helse midt oppi dette var stort sett unødvendig. Joda, jeg har en stein i panna etter uhellet med trehjulssykkelen, men jeg har aldri brukket noen ben og de to hjernerystelsene jeg har opplevd kom som en følge av andres handlinger og ikke mine egne. Den ene gangen stod jeg faktisk helt stille, noe som viste seg å være vanskelig i lengden når en står på speilblank hard is og noen sklir ned bakken og slår beina under deg.

Forsåvidt har jeg også et arr på nesa etter et ublidt møte med bassengkanten i Tøyenbadet. Men det teller knapt siden svømming i basseng neppe kan anses som noen risikosport.

Problemet mitt er at jeg nå ser at jeg er akkurat like bekymret som det mamma og pappa må ha vært. Det må være et eller annet som skjer med kroppen når en blir forelder som gjør at dette suget av frykt og uro i magen dukker opp når barna dine husker så hardt at de nesten går rundt:

Eller balanserer langs kanten. På ustøe ben, litt sjanglende, med en meters fall ned på den ene siden, du får beskjed om ikke å holde i hånden og stille inni deg kalkulerer skadeomfanget om hun faktisk skulle falle ned.

Eller hjertehoppet som oppstår når gullskatten din endelig tar sats og gyver løs med sparkesykkelen mens du litt blek står igjen, riktignok småstolt, med et «Vær forsiktig!» klart på tunga. Som om det vil hjelpe når sykkelen går i bakken med min datter på toppen:

Samtidig som du krysser fingrene for at hun stopper før bilveien slik du har bedt om.

Joda, fugleunger må lære seg og fly og alt det der, så jeg forsøker å legge minst mulig begrensninger på Thelmas utforsking av livet. Ikke minst jobber jeg hardt for å skjule min egen frykt der jeg smiler og påpeker at det er bra hun tør å utfordre seg selv og prøve nye ting. Bortsett fra når det kommer til å spise tyggis fra bakken. Der setter jeg grensa. Men det hender da også at det blir noen fall i bakken. Så langt ingen som gir varige mén heldigvis.

Her hadde det forsåvidt passet med en liten parodi av Disney sin sang «Let it go», men det har jeg gjort tidligere og bør vel neppe gjentas. Men det er tydelig at jeg har mer til felles med min egen mamma og pappa enn det jeg kanskje håpet på når jeg var liten. Derimot roper jeg i det minste ikke like høyt som mamma når jeg blir redd på andres vegne.

Men er det bare meg og min familie som har et eget bekymringsgen? Eller kjenner du også denne store frykten for at noe ille skal skje hver gang avkommet gjør noe som kan ligne på risiko?

Mer fra denne våghalskanten? Følg Superpapsen på Facebook!