En æra er over. Superpapsen kaster inn håndkleet.

Jepp dere. Vi har kommet dit i livet at det er på tide å se seg litt rundt og vurdere hva en holder på med. Ærlig talt er jeg meget fornøyd med det jeg ser, men innser også at det er viktig å gi seg mens leken er god. Med andre ord:

Det er på tide å avslutte bloggen.

Jeg skal selvfølgelig forklare hvorfor. Men aller først vil jeg få si noen ord:

Dere som har lest denne bloggen er fantastiske. Jeg har aldri nådd opp til topplistene og jeg er veldig glad for nettopp det. Jeg har derimot vært så heldig å ha en fantastisk leserskare som har fulgt meg på mitt lille hjørne gjennom 3 pappapermer, 2 fødsler og veldig mye annen moro.

Og dere har utvilsomt pushet meg for å være en så god superpappa som jeg kan bli for Thelma, Ellie og Frans.

Jeg skal ikke påstå at bloggen har utrettet så mye på den tiden som har gått fra den ble startet i januar 2012. Rent konkret er vel det største jeg har fått til at herretoalettet på IKEA Slependen har litt annerledes skilting. Men jeg har hatt det fantastisk moro med dere.

Sammen har vi danset bæreseleballett, vi har testet pappaerm i alle Oslos bydeler, vi har fått på trykk kanskje tidenes morsomste leserinnlegg i Dagbladet (vel og merke under pseudonym, jeg vil ikke ha den stående i søkeresultatet på mitt navn), vi har irritert vettet av mammaen og irritert vettet av mange andre mammaer.

Vi har stått på barrikadene for å gi pappaer en plass i hjemmet, og for at mammaene både skal få feste og sove ut dagen derpå. Ikke minst ga vi nok Forbrukertilsynet et lite sjokk i sin tid.

Kort sagt, jeg ler veldig godt når jeg blar meg tilbake i arkivet. Der er det utrolig mye rart som befinner seg. Og jeg kan garantere at svært lite av dette hadde skjedd om ikke jeg hadde opplevd at andre satt pris på mine påfunn og lo sammen med meg.

Så tusen takk for latteren og gledene! Også kanskje, bare kanskje, har jeg gitt litt mot til en pappa eller to der ute i møtet med det fantastiske fenomenet og privilegiet det er å få barn.

Så hvorfor avslutte bloggen nå?

Det er på tide å innse at barna blir større. De får stadig tydeligere personlighet. Ikke minst begynner Thelmas venninner å komme seg på nett. Da er det ikke like fett med en pappa som blogger om en.

Jeg skal være ærlig å si at nettopp derfor har jeg holdt Thelma på en armlengdes avstand fra bloggen de siste årene, og derfor har jeg vært svært varsom med personlige opplysninger om barna gjennom alle de siste 6 årene. Det har vært en forutsetning at de alltid skal være fornøyde med det som kommer ut.

Men jeg syns ikke det er verdt det å ta noen sjanser og anser det som best å legge inn årene mens leken enda er god. Jeg vil at de skal kunne lese denne bloggen med stolthet for både seg selv og for pappaen sin. Og akkurat det er jeg sikker på at de kan nå.

«Superpapsen» er et stempel de vil ha vansker for å vaske av meg. Og til de som måtte lure kan jeg garantere at det ikke blir flere barn i familien. Også på det punktet er det viktig å gi seg mens leken er god.

Men jeg kan skylde på barna så mye jeg vil. Sannheten er jo at det, som alltid, er meg det handler om.

Det er bare å innse det, jeg bikker snart 40. Og en 40-årig pappablogger med stadig større viker bør kjenne sin besøkelsestid. Det er på tide å overlate stafettpinnen til yngre pappaer der ute som skal gå i akkurat de samme fellene som meg og som kan ta pappablogging til enda større høyder!

Du er derimot ikke helt kvitt meg. Jeg opprettholder kontoene mine på Instagram og Facebook hvor det vil komme både stort og smått, mye moro og helt sikkert noen gode tips i nye og ne. Ikke minst så jeg har jeg da plattformer å hyle ut på om Stortinget skulle være fristet til å innskrenke pappapermen igjen. Så følg meg gjerne videre der.

Også vil det kanskje dukke opp noe totalt nytt fra meg når skrivekløen virkelig melder seg, men akkurat her inne er det med dette helt slutt.

Takk for følget!

Enkelte husker kanskje den gangen jeg presterte å love Ellie en ponny. Det er i hvert fall enkelte som jevnlig minner meg på dette.

Det var nok ikke veldig gjennomtenkt å legge ut et bilde på Facebook og be om 1000 likes for pannekaker, og slenge på 10.000 likes for en ponny i en bisetning. Jeg visste jo ikke at dere er sprøere enn knekkebrød og klarte å samle inn hele 18.000 likes og spre bildet til nesten en million mennesker. Det er vel det nærmeste jeg har klart en viral effekt.

Så oppskriftenfor å nå ut viralt er altså å lokke med pannekaker og ponny. Men ingen skal påstå at Superpapsen lover mer enn han holder!

Om jeg hadde skaffet Ellie en ekte ponny ville jeg derimot fått et gedigent problem. Ikke bare ville jeg hatt et plassproblem, det er ikke veldig mye rom for en ponny i huset vårt. Men verst av alt hadde nok vært en livredd Ellie som aldri hadde våget å sette sine ben i nærheten av et såpass gedigent dyr om den stod i hennes egen stue.

Men jeg kjenner mitt publikum og vet selvfølgelig hva slags ponny Ellie vil ha aller mest glede av. Så på spørsmålet om Ellie har fått en ponny, og om hun også er fornøyd, er nå svaret et soleklart ja!

Da er det avgjort! Folket har talt og stemmene er talt opp! Og det er ikke tvil om hvem som gikk av med seieren her!

Jeg spurte jo deg som titter innom denne bloggen her hvem Frans ligner mest på av meg og mammaen. Og vi kan lett slå fast at her er det ikke engang hårfin margin som avgjør hvem dere syns har overført mest av sine gener.

Med et flertall på hele 70 prosent har ikke mammaen nubbesjangs til å vri dette til sin fordel. Valgobservatørene har til og med vært tilstede og kan proklamere at dette er det reneste valget de har sett noensinne. Her var det hverken dobbeltstemmer eller ulovlig påvirkning av massene. Faktisk vil de sågar ta det med seg til FN som eksempel på forbilledlig valggjennomføring for alle fremtidige nasjonale valg!

Om dette tilsier noen som helst fordel for Frans er nok et helt annet spørsmål. Men det er mindre viktig. Akkurat nå skal jeg sørge for å gni inn resultatet ovenfor mammaen i enhver setting som byr seg!

Gravide kvinner kan være verdens vakreste. Men de har også sterke meninger om det meste.

Hadde jeg vært informasjonsansvarlig for et parti hadde jeg sendt mine mest gravide partimedlemmer i ilden hver gang viktige temaer skulle debatteres. De hadde garantert gått av med seieren hver eneste gang.

Og om alle partiene hadde gjort det samme ville partilederdebattene på TV blitt langt mer interessante for oss alle.

Kort sagt, du vil vanskelig vinne en debatt med en gravid kvinne. Og noen diskusjoner bør du holde deg langt unna. Ikke bare er du dømt til å tape. Faren er også stor for at du får varige fysiske mén.

Her er 5 diskusjoner du aldri bør ta med en gravid kvinne.

1. Tror du jeg er gravid?
Mensen har uteblitt i et halvt år, de to stripene på graviditetstesten lyser så det gjør vondt i øynene og den digitale testen er en eneste stor smiley.

Ultralyden kan til og med ha vist et lite vesen med både øyne, hender, munn, og et bankende hjerte. Likevel kan dette spørsmålet gjentas helt til babyen er trygt plassert ved mammaens bryst.

I det en stakkars vordende far forsiktig forsøker å antyde at den stadig voksende magen burde være et hint, er risikoen stor for at han sekundet etter stirrer rett inn i hvitøyet til sin kjære som snerrende freser «Hvordan kan du være så sikker!? Er du lege kanskje? Det kan jo hende det er luft!»

2. Jeg skal føde i et badekar, rommet skal være fylt med levende lys, fullmånen skal lyse inn gjennom et takvindu, en indisk sjaman synger beroligende salmer og du skal sitte oppi sammen med meg når kjærlighetsbarnet vårt kommer til verden.
Det fins utallige utgaver av denne. Poenget er at gravide kvinner har god tid til å planlegge fødselen sin. Og det gjør de. Ofte til den minste detalj.

Noen er av typen som den ovenstående, andre har ikke større ønske enn full narkose. Men for den vordende far er det ikke noe poeng i å kaste deg inn i planlegningen og diskutere denne.

Nikk og si «Ja kjære» akkurat som du gjorde da bryllupet ble planlagt. Når det kommer til stykket er det, til forskjell fra et bryllup, umulig å regissere en fødsel. Barn kommer til verden når og hvordan de selv ønsker.

Bare vær forberedt på alt. Også at du kanskje selv må trå til oppi badekaret.

3. Jeg vil ha hockeypulver nå!
Det er en velkjent sak at gravide kvinner får de merkeligste lyster til de rareste tider. Særlig når det gjelder mat. Og det er vi menn som forventes å skaffe godsakene til veie.

En venninne av meg hadde en forkjærlighet for lakris-is mens hun var gravid. Men kun den fra Hjem-Is. Midt i januar. Klokken 3 om natten. Hvordan mannen hennes løste den utfordringen aner jeg ikke. Men jeg tviler på at han tok saken opp til diskusjon. Han er en altfor fornuftig fyr til det.

4. Syns du jeg er tjukk?
Her er det bare en ting ås si: It’s a trap! Samme hva du svarer på dette spørsmålet, så vil det være galt.

Enhver oppegående mann vil selvfølgelig vite at det korrekte svaret på dette spørsmålet er «Jeg syns du er fantastisk vakker». Dette vil høyst sannsynlig medføre anklager om at du er pervers, eller at du rett og slett juger. Alternativt vil du få høre «Du tror ikke jeg er gravid du!»

Derimot å si «Ja, jeg syns du er blitt skikkelig tjukkas.» må du for all del ikke finne på. Et klassisk catch 22 her altså. Jeg anbefaler alle menn med gravide kvinner i hjemmet å ha en sjokoladebit på lur til dette spørsmålet kommer opp. Sjokolade fungerer nesten alltid som avledningsmanøver på gravide kvinner.

5. Du forstår ikke hvor slitsomt det er å være gravid!
Du kan hente så mye vann du orker, stable putene høyere enn noen gang og tilby både fotmassasje og vaske huset hver uke. Du vil uansett få høre dette en eller annen gang i løpet av de 9 månedene graviditeten varer.

Jeg skal innrømme at da jeg fikk denne var da jeg kom hjem etter noen få øl med gode venner. Jeg syns det var en god idé å hoppe i senga og foreslå at vi skulle se om det gikk an å skape et vidunder til mens vi først var i gang. Ikke særlig smart gjort, men jeg var i det minste smart nok til ikke å ta diskusjonen dagen derpå.

Dette er ikke tidspunktet hvor du trekker frem dine opplevelser fra helvetesuka i militæret eller da du tok blindtarmen som 17-åring. Bare innrøm at du ikke har anelse om hvor slitsomt det er, vær glad for at du slipper å finne det ut, og gi en liten applaus til de som faktisk orker. Såpass fortjener de.

Det kan til tider være urovekkende vanskelig å få gjennom de enkleste beskjeder til barn. Men det finnes triks som hjelper deg på veien. Hvor smart det er å ta dem i bruk er en annen sak.

Av og til kan en føle seg maktesløs som forelder. En vil kanskje at barna skal rydde av bordet, legge frem klær til neste dag eller ganske enkelt ta inn over seg at du bare ønsker bruk av helt normal innestemme.

Det er ikke alltid lett å få gjennom budskapet mens barna hopper i sofaen og generelt sett ter seg som Duracellkaniner på nyopplada litheumbatteri.

Men en trenger likevel ikke la topplokket koke over og ta frem tordenrøsten for å trenge gjennom i kaoset. Det finnes løsninger som nærmest ved magi medfører barnas totale oppmerksomhet rettet mot deg. Og jeg kan nær garantere at du egentlig kjenner dem altfor altfor godt.

1. Lat som om du tar en telefonsamtale
Har du noen gang opplevd å få ta en telefonsamtale i fred med barn i nærheten? Nei nettopp. Så om du ønsker at barna som hopper i sofaen egentlig skal rydde av bordet skal du ganske enkelt spille av ringelyden på mobilen. Da kommer de garantert løpende, like nysgjerrig på hvem som ringer som det din egen mor var da du fikk telefonsamtaler da du var 14. Da har du deres fulle oppmerksomhet uten å måtte bruke kjeft.

Om du utfører det hele elegant kan du late som om det er bestefar i andre enden som spør om barna har ryddet av bordet. Kanskje det til og med fungerer?

2. Gå på do
Japp, såre enkelt. Ikke si et ord, men ta deg en tur inn på badet og lås døra. Om du faktisk har et ærend der inne eller ikke har ingenting å si. Det vil neppe gå mange sekundene før du hører krafsingen av små barnehender utenfor som gjerne vil inn.

Når de så først står der og mener de har sin fulle rett til å trenge seg på kan du med rolig og behersket stemme fremføre ditt budskap.

3. Ta frem jobbmaskinen
Alle foreldre vet at hjemmekontor med små barn er en utopi. Om du ikke har en skikkelig strategi skal du være ekstremt heldig om du får sitte med maskinen i fred. Av en eller annen grunn har et Word-dokument og gørrkjedelige e-poster en magisk tiltrekningskraft på barn. Og som oftest holder det å spankulere nonchalant forbi med jobbmaskinen under armen før barna slipper alt de har og kommer farende med full oppmerksomhet rettet mot deg.

4. Slapp av
Det er kanskje ikke det du føler du kan prioritere mens huset står på hodet, middagsrestene fortsatt er altfor tilstedeværende bordet og du egentlig har x antall matpakker som må smøres. Men om du ønsker litt bistand fra barna er det et genialt grep. For i det du kaster deg på sofaen (helst en annen enn akkurat den de hopper på) kan du garantere at de dukker opp som små rumpnisser og spør «Varför gör han på detta viset?

Da har du et ørlite øyeblikk med barnas fulle oppmerksomhet hvor de kan motta noen enkle meldinger uten at du behøver å heve røsten. Men her må du være kjapp, for det tar få sekunder før de vil teste spretten i nettopp den sofaen du ligger på.

5. Rasle med en godtepose
Dette er et desperat grep, men særs effektivt. Mens barna tilsynelatende har såpass dårlig hørsel at de ikke klarer å høre dine rop, så kan de merkelig nok høre den minste rasling av en godtepose. Om du også lufter en sjokoladebit i friluft kan de ofte lukte den på mils avstand. Men her holder det lenge om du finner en gammel papirpose som for lengst er tom. Barna vil uansett dukke opp på et millisekund. Og all deres oppmerksomhet vil garantert være rettet mot deg.

Om de faktisk tar til seg meldingene du fremfører, og utfører de enkle oppgavene du ber om er en helt annen sak. Men du kan jo vurdere å servere en belønning i form av en sjokoladebit om oppdraget til slutt viser seg å være vel utført. Til deg selv selvsagt. Det har du garantert fortjent.

Lykke til!

Jeg og mammaen hadde forleden dag tidenes latterkrampe. Det viser seg nemlig at en fort glemmer tidligere tider når en får barn.

For ikke lenge siden satt jeg og mammaen i sofaen. Det var kveldstid og vi var rimelig utmattet. Dagen hadde gått unna i et vanvittig tempo.

Først måtte vi vekke oss selv og barna, lage frokost til samtlige og se til at den ble spist. En av oss løp på jobb mens den andre leverte to barn i barnehage og en på sommerskole. Selvfølgelig på en skole som lå en liten busstur unna. Vi har begge fulltidsjobb som betyr 8 timers arbeidsdag. Så den som kom seg først avgårde måtte ta seg av hentingen av samtlige på tilbakeveien.

Så skal en tilberede en sunn og næringsrik middag. Helst en som barna også vil spise. Det betyr gjerne spagetti med kjøttdeig eller lignende.

Alle som har sett små barn spise noe som helst med rød saus vet at følgene etter et slikt måltid sjeldent blir spesielt lekkert. Men bombenedslaget må ryddes opp, gjerne mens barna ser på Barne-TV. Deretter gjenstår dusjing, kveldsmat og legging før en går i gang med oppgaven med å lage matpakker til barna. En hver på «vanlige» dager og to på turdager.

En kan mildt sagt si at vi var rimelig utkjørte der vi mer lå enn satt på sofaen. Det var da jeg snudde meg mot min bestevenn i både lykkestunder og totalt utmattelse og sa «Kan du huske den gangen vi bare hadde ett barn og fortsatt var helt utslitte?»  Hun stirret lenge fremfor seg med et tomt blikk før hun så på meg og sa:

«Kan du huske den gangen vi ikke hadde noen barn og fortsatt var helt utslitte?»

Det var da vi knakk sammen begge to og lo. Lenge.

Gudene vet hva våre barnløse venner egentlig bruker tiden på. Selv er jeg rimelig sikker på at det før vi fikk barn gikk med en del mer tid på fest, som riktignok var gøy, men neppe mer moro enn barn. Men jeg er også rimelig sikker på at min stamina for å tåle en fest var hakket bedre da enn nå. Ikke minst fikk jeg stort sett alltid sovet ut.

Vi jobbet nok også lengre dager og kunne ta ut fleksitiden i lengre ferier i stede for å se tiden renne som en foss de dagene en både må levere og hente barna. Men jeg er usikker på om akkurat det skulle medføre noen form for total utmattelse. Jeg tror til og med jeg rakk å lese en bok eller to innimellom! Det kan neppe sies å ha vært veldig anstrengende.

Jeg tror nok det ligger noe i det at en ikke aner hva det vil si å være utslitt før en faktisk for barn selv. Men jeg tror nok også mine barnløse venner har langt mere tid som går med på å gjøre absolutt ingenting. Jeg kan garantere at en svært sjeldent får et kjedelig øyeblikk med barn i hus.

Og selv om det til tider kan tære på kroppen, så er det absolutt verdt det! Ikke minst hjelper det å være to om moroa, så har en noen å le sammen med når en føler seg helt tappet for krefter.

Men jeg vil sterkt anbefale å ta det gradvis med ett barn om gangen. Å hoppe rett i det med tre på samme tid er jeg usikker på om jeg ville overlevd selv.

Det er på tide å avgjøre det store spørsmålet en gang for alle: Hvem ligner Frans mest på? Mammaen eller meg?

Disputten har gått høyt, og ekspertene strides. Jeg er faktisk overrasket over at Dagsnytt 18 enda ikke har vært på tråden.

Mammaen og hennes familie mener nemlig at Frans er som snytt ut av nesa hennes. Faktisk såpass at de ler og ser på meg med himlende øyne når jeg påpeker det faktum at Frans nesten utelukkende har arvet mine gener.

Jeg vet jo av tilbakemeldinger at de fleste som følger mitt lille hjørne på nett støtter meg. Men det er muligens fordi det er sjelden mammaen kaster glans over dette åstedet med sin flotte fasong. Men nå skal det avgjøres en gang for alle!

Jeg har nemlig rotet langt ned i skuffen med gamle bilder, og med nye, og funnet frem både nåværende og babybilder av meg og mammaen. Da bør du ha alle kortene på bordet for å kunne si din mening. Hvem ligner Frans mest på?

Denne flotte karen her?

Eller denne glødene kvinnen?

Kjør debatt!!!

Det er mye merkelige ting voksne skal ha barn til å gjøre under slagordet «Dette er noe du garantert kommer til å storkose deg med!» Selv kommer jeg stadig på morsomme aktiviteter for aktiviteter som Thelma, Ellie og Frans kanskje ikke jubler like mye over som jeg hadde håpet på. F.eks. leken «Nå skal vi ut og leke i stede for å se på iPad!» Merkelig hvordan akkurat den setningen ikke akkurat skaper feststemning.

Men jeg må jo innrømme at det fins en del aktiviteter jeg ble utsatt for som barn og som skulle være gøy, men som jo slettes ikke var det.

Denne listen er 100% subjektiv og det er mulig du har andre oppfatninger her. Men da er det ikke meg det er noe galt med.

Grille pinnebrød
Dette var en opplevelse som jeg aldri forstod poenget med, men som vi til stadighet gjentok på ulike klasseturer. Først ble vi dratt et stykke inn i skogen før hver og en av oss fikk utdelt en pinne og en klump med deig.

Hva som var i denne deigen aner jeg fortsatt ikke, men jeg syntes å huske at før hver og en av disse dagene så hadde vi jobbet med trolldeig. Dette er forøvrig en annen aktivitet som nok er ment for å glede små barnehjerter, men som slett ikke når opp til formålet.

Uansett satte vi denne ukjente massen på pinnen vi fikk og satte den over bålet. Resultatet ble et svartsvidd et eller annet som nok mest hørte hjemme på den postmoderne avdelingen hos Høstutstillingen. Spiselig var det hvertfall ikke. Det var beinhardt og smakte av kull, salt og skuffa barnetårer.

Multekrem
Hvem kom på denne ideen? «Du, vi tar noe som er dritgodt, blander det med disse sure bærene med en sterk bismak av mugg. som er fulle av små steiner og serverer det til barna. De er jo så dumme at de spiser alt!»

Dette minner meg mest om en venn av meg som måtte ta tran sammen med sjokolademelken sin.

Jeg har forsåvidt aldri forstått greia med multer. De var en stor del av barndommen min siden mamma og pappa ble rabiate om de luktet at det var multeland i nærheten. Og det gjorde de. Jeg husker fortsatt flere bilferier som ble forlenget med utallige kilometre på grunn av avstikkere inn i skogen for å få med seg dette oppskrytte bæret hjem.

Om noen vil ha, så har sikkert mamma og pappa et godt lager i fryseren sin. Jeg spiste dem i hvert fall ikke.

Dette kommer forøvrig på linje med rabarbra med sukker. Dette er garantert voksenpåfunn for å lure barna til å få i seg «noe sunt». Og jeg lot meg lure. Utallige ganger.

Konfirmasjonsfest
Dette må også være en voksenoppfinnelse. Hvilken 14-15-åring tenker «Åh! En fest til ære for meg! Uten noen av mine venner, men hvor vi samler hele slekta, også grandtante Olga og filleonkel Johan som jeg knapt kjenner. Ja det høres dritkult ut! Også serverer vi snitter og cabaret! Yolo!»

Ikke bare det, men en må også høre Tante Guri fortelle pinlige historier fra de få gangene hun møtte deg før du fikk noe eget minne. Og filleonkel Johan, som egentlig hadde håpet å slippe å ta turen, har dyppet seg såpass langt ned i 80-talls punsjen at han slever allerede før forretten er servert.

Eneste fordelen med konfirmasjon for konfirmanten selv er de store mengdene med penger de for inn. Det er reinspikka oppskrift på å skape små grådige kapitalister som tilber Ayn Rand og Margareth Tacher som de nye gudene.

Om de hadde visst at dette beløpet omtrent er halvparten av det mammaen og pappaen har tatt av arven for å bruke på «feiringen» ville neppe noen tenåring frivillig utsette seg for dette.

Spille instrument
Alle barn ser for seg at verden vil bli fantastisk om de bare får spille et instrument. Verden hadde blitt et mye bedre sted om mange barn hadde sluppet. Bare tenk på 17. mai. Selv trodde jeg også sterkt på denne utopien da jeg var liten.

Lenge var da også mitt høyeste ønske å spille trommer. Korps var det ikke snakk om i min familie, men gleden min var vel så stor da mamma og pappa meldte meg på den lokale musikkskolen.

Gleden var ikke like stor da det viste seg at de hadde meldt meg på kurs i tverrfløyte.

De hadde vel såpass vett at de tenkte at det ville være mer overkommelig å høre meg øve på dette i stede for trommer. Der tok de feil. Det er utrolig hvor surt en tverrfløyte kan låte når den trakteres av en 10-åring uten gehør.

Og jeg beklager ovenfor alle tidligere klassekamerater som ble utsatt for dette på hver bidige avslutning. Jeg skal innrømme at det fins de barn som faktisk kan noter og ikke er totalt tonedøve som det jeg var. Men jeg har til gode å se noen av disse som ser lykkelige ut.

Hvilke forventninger til lykkelige stunder hadde du som liten som ble totalt knust i møte med livets harde realiteter?

Følg Superpapsen på Facebook, Instagram og Snapchat.

Reklame i samarbeid med Akershus Teater.

Du vil ikke tro hvem vi har hatt besøk av. Når jeg forteller det vil du kanskje påstå at jeg har latt meg helt fortape i eventyrenes verden!

Vi hadde nemlig besøk av en av Norges desidert største kjendiser. Vi snakker selveste Trollmor!

Jepp, den tøffe dama med ikke mindre enn 11 småtroll som en god andel av foreldre i Norge synger om for sine egne smaå barn hver kveld befant seg faktisk i vår stue!

Jeg kan love at det ble et rimelig livlig kaffeslabberas med store øyne på barna.

https://www.facebook.com/Superpapsen/videos/279510832776193/

Det var ikke helt tilfeldig at Trollmor kom på besøk. Hun turnerer nemlig for tiden Østlandet (Akershus, Oslo, Vestfold, Østfold, Buskerud og Hedmark) med forestillingen «Olle Bolle – Et rockeeventyr» hvor du kan oppleve hele tre generasjoner troll på scenen samtidig.

I forestillingen skal Olle Bolle begynne i barnehagen, men han vil heller høre rockeeventyr hele natta med bestefar. Det hele er en rampete forestilling for hele familien om tre generasjoner troll som etter beste evne forsøker å håndtere familielivets strabasiøse hverdag, og tilpasse seg den moderne verdenen til menneskene. Med humor, lek og en dose bekymring for det ukjente som virkemidler.

Her kan du lese mer om forestillingen og se oversikt over hvor den settes opp.

Jeg har fått gleden av å dele ut 2 billetter til en heldig vinner til valgfri forestilling. Alt du behøver for å bli med i trekningen er å legge igjen en kommentar under denne posten eller under denne posten på min Facebook-side. Kommenterer du begge steder øker du selvfølgelig vinnersjansene drastisk!

Etter å ha opplevd Trollmor på nært hold kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg stort til å ta med barna på forestilling selv. Men jeg har en anelse om at Trollmor på sin side takket seg for at hun kun har 11 små troll å stri med og ikke må ta en helaften med mine tre 😛

Sommerferie er langt fra bare avslapping, lek og moro. Spesielt ikke når en har barn i familien. Her er 5 av de største utfordringene pappaene møter på om sommeren!

Årets sommer har utvilsomt, og noe foruroligende med tanke på klimaet, vært en av de beste på lenge. Men som trebarnsfar har den ikke bare vært enkel. Det har utvilsomt vært noen utfordringer underveis som nok flere pappaer enn jeg har fått føle på kroppen. Her er 5 av dem!

1. Hoppe fra 3-meteren
Jeg har skrytt for Thelma at jeg i ungdommens dager hoppet fra høyeste tårnet på Frognerbadet. Det faktum at dette var over 20 år siden, den gang jeg veide en del kilo mindre og før jeg utviklet en anelse høydeskrekk hadde lite å si da hun selv plutselig ville hoppe fra 3-meteren ut i havet.

En pappa kan jo selvfølgelig ikke frarøve sin datter gleden over å sprenge nye personlige grenser om sommeren. Men jeg var ikke helt forberedt på kravet om at jeg måtte ta sats først, både for å vise at det hele var trygt og for å kunne ligge klar i vannet nedenfor om noe skulle skje når hun selv tok sats.

Tre meter ned til et uant bunnløst dyp krever sitt når en nærmer seg 40. Jeg ser med gru frem til at hun krever det samme når hun om noen få år skal kaste seg utfor 10-meteren.

2. Reise med barn
Ok, denne sommergleden rammer nok vel så mange mødre som fedre. Men i år ble jeg sendt ut på 7 timers biltur alene med 3 barn og hund fra Oslo til Hardanger.

Mammaen hadde «tilfeldigvis» pådratt seg et jobboppdrag som medførte at det enkleste for henne var å møte oss på ankomststedet.

Samme hvordan en reiser i ferien, enten det er bil, tog eller fly, så er det alltid en utfordring om reisen går over lengre tid med barn. Trøsten er kanskje at en uansett kommer frem til slutt. Den store sorgen i at en faktisk må ta samme veien tilbake på returen.

Den største utfordringen for pappaer på bilferie kommer kanskje når en endelig er fremme. Da gjelder det å tøyle seg så en ikke får totalt panikkanfall når en åpner døra til baksetet og ser hvordan bilen ser ut etter at barna har fått boltre seg.

3. Leggetid på nye plasser
Å legge små barn er som oftest alltid en utfordring. Og det hjelper ikke når barna plutselig skal legge seg på helt nye og uvante destinasjoner.

Spesielt ikke når kveldssola står rett inn på rommet dere har valgt som åsted for ferien, gardinene på stedet er av flortynn hvit bomull og luftingen på rommet er lik null.

Det kan bli rimelig hett både i selve rommet og i topplokket på den stakkars pappaen som iherdig forsøker å få den lille i søvn. Det var ikke få lag med tepper og håndklær som til slutt ble hengt opp foran vinduene da.

4. Vaske ut sand av hodebunnen
Det er en glede å tilbringe tiden på stranden når sommeren er like solrik som i år. Gleden er ikke like stor når en kommer hjem og skal vaske barna rene for moroa.

Jeg har forsøkt med både såpe, plukking og skrubbing, men jeg er ganske sikker på at barna mine kommer til å ha sandkorn i hodebunnen til godt over nyttår.

5. Slå sammen UV-telt
Når vi snakker om stranda kommer vi ikke utenom UV-telt. UV-telt er en genial oppfinnelse for hete sommerdager på stranden. De tar liten plass og er særs enkle å slå opp. Deretter kan barna sitte i skyggen og kose seg uten å bli totalt stekt eller overopphetet.

Gleden er stor for både store og små. I det minste helt til en skal hjem. For hvem andre enn pappaen er det som får ansvaret for den tilsynelatende enkle oppgaven å pakke sammen teltet?

Om du faktisk forstår hvordan et slikt telt slås sammen tror jeg du kunne tjent gode penger på stranda om ettermiddagen ved å tilby dine tjenester for en liten sum. Det er ikke få småstressa solvarme pappaer som står og sliter mens sultne barn maser om å få dra hjem.

Som oftest klarer jeg det selv til slutt, men jeg har enda ingen anelse om hvordan. Min strategi er å forsøke til jeg har flaks.